Den bakke-liggende mannen

Det er søndag ettermiddag og jeg har tatt meg turen ut for å gå på cafe. Jeg valgte Kaffebønna som en start før jeg tar turen til en av de mer behagelige cafeene Tromsø har å tilby. Etter at jeg hadde satt meg på et av lokalets vindusplasser ser jeg en mann ligge flat ut på ryggen i gata overfor meg. Han så ut til å ha det vondt. Min første reaksjon var å løpe ut for å hjelpe denne mannen, men så var det noe inne i meg som fikk meg til å stusset over situasjonen. Mannen var tydelig beruset på ett eller annet. Hele hans kroppsholdning tilso at dette ikke var en edruelig mann.

Flere forbipasserende personer gikk bare forbi denne bakke-liggende mannen. Noen av dem saknet farten for å granske situasjonen litt nøyere, men ingen av dem stoppet helt opp for å hjelpe. 5 minutter var gått. Et ektepar, tydelig turister, kommer gåene forbi Kaffebønna. Kvinnen legger merke til den bakke-liggende mannen Hun sier noe til mannen sin, han nikker og de går de kollektivt over gata. De hjelper mannen opp fra bakken og halveis bærer halveis sleper mannen til en byggningsvegg. Kvinnen tar opp telefonen å ringer 113, mens mannen står på hug og ser til mannen. Ikke lenge etter kommer ambulansen. Og ikke før nå stopper forbipasserende opp for å se på hva som er på fære. Den nå tidligere bakke-liggende mannen blir bært på en båre og ført inn i bilen, som jeg antar vil kjøre ham til sykehuset.

Nå, en følelse av dårlig samvittighet rusher over meg. Hvorfor fulgte jeg ikke min første reaksjon som var å gå ut å hjelpe denne mannen? Hva var jeg redd for skulle skje? Hvorfor fortsatte jeg bare å sitte her på denne vindusplassen for å se på alle disse forbipasserende menneskene gå forbi denne mannen? Hvorfor hjalp ingen denne mannen, og hvorfor måtte det bli turister som gjorde det til slutt? Hvorfor tok jeg dette bilde? Faen!

Jeg er ikke ute etter noen svar fra dere lesere. De har jeg kommet frem til selv mens jeg har sittet her å skrevet denne teksten.